Hvordan ser utfordringsmynter ut?

Vanligvis er utfordringsmynter rundt 1,5 til 2 tommer i diameter og omtrent 1/10 tommer tykke, men stilene og størrelsene varierer veldig - noen kommer til og med i uvanlige former som skjold, femkanter, pilspisser og hundemerker. Myntene er vanligvis laget av tinn, kobber eller nikkel, med en rekke tilgjengelige utførelser (noen begrensede utgaver er belagt med gull). Designene kan være enkle – en gravering av organisasjonens insignier og motto – eller ha emaljehøydepunkter, flerdimensjonale design og utskjæringer.

Utfordre Coin Origins

Det er nesten umulig å definitivt vite hvorfor og hvor tradisjonen med utfordringsmynter begynte. En ting er sikkert: Mynter og militærtjeneste går mye lenger tilbake enn vår moderne tid.

Et av de tidligste kjente eksemplene på at en vervet soldat ble belønnet økonomisk for tapperhet fant sted i det gamle Roma. Hvis en soldat presterte bra i kamp den dagen, ville han få sin typiske dagslønn, og en egen mynt som bonus. Noen beretninger sier at mynten ble spesielt preget med et merke fra legionen den kom fra, noe som fikk noen menn til å holde på myntene sine som et minne, i stedet for å bruke dem på kvinner og vin.

I dag er bruken av mynter i militæret mye mer nyansert. Mens mange mynter fortsatt deles ut som tegn på takknemlighet for en godt utført jobb, spesielt for de som tjener som en del av en militær operasjon, bytter noen administratorer dem nesten som visittkort eller autografer de kan legge til en samling. Det er også mynter som en soldat kan bruke som et ID-merke for å bevise at de tjenestegjorde med en bestemt enhet. Atter andre mynter blir delt ut til sivile for publisitet, eller til og med solgt som et innsamlingsverktøy.

Den første offisielle utfordringsmynten ... kanskje

Selv om ingen er sikker på hvordan utfordringsmynter ble til, går en historie tilbake til første verdenskrig, da en velstående offiser fikk slått bronsemedaljer med den flygende skvadronens insignier for å gi til mennene sine. Kort tid etter ble en av de unge flygende essene skutt ned over Tyskland og tatt til fange. Tyskerne tok alt på seg, bortsett fra den lille skinnvesken han hadde rundt halsen som tilfeldigvis inneholdt medaljongen hans.

Piloten rømte og tok seg til Frankrike. Men franskmennene trodde han var en spion, og dømte ham til henrettelse. I et forsøk på å bevise sin identitet, overrakte piloten medaljen. En fransk soldat gjenkjente tilfeldigvis insigniene og henrettelsen ble forsinket. Franskmennene bekreftet identiteten hans og sendte ham tilbake til enheten hans.

En av de tidligste utfordringsmyntene ble preget av oberst "Buffalo Bill" Quinn, 17. infanteriregiment, som fikk dem laget for sine menn under Korea-krigen. Mynten har en bøffel på den ene siden som et nikk til skaperen, og regimentets insignier på den andre siden. Et hull ble boret i toppen slik at mennene kunne ha det rundt halsen, i stedet for i en skinnveske.

Utfordringen

Historier sier at utfordringen begynte i Tyskland etter andre verdenskrig. Amerikanere stasjonert der tok opp den lokale tradisjonen med å gjennomføre "pfennig-sjekker." Pfennig var den laveste pålydende mynt i Tyskland, og hvis du ikke hadde en når en sjekk ble utropt, satt du fast ved å kjøpe ølene. Dette utviklet seg fra en pfenning til en enhets medaljong, og medlemmene ville "utfordre" hverandre ved å slå en medaljong ned på stangen. Hvis et medlem til stede ikke hadde medaljongen hans, måtte han kjøpe en drink til utfordreren og til alle andre som hadde mynten sin. Hvis alle de andre medlemmene hadde sine medaljonger, måtte utfordreren kjøpe drikke til alle.

Det hemmelige håndtrykket

I juni 2011 turnerte forsvarsminister Robert Gates militærbaser i Afghanistan før hans forestående pensjonisttilværelse. Underveis håndhilste han på dusinvis av menn og kvinner i Forsvaret i det som for det blotte øye så ut til å være en enkel utveksling av respekt. Det var faktisk et hemmelig håndtrykk med en overraskelse inni for mottakeren – en spesiell forsvarsministerutfordringsmynt.

Ikke alle utfordringsmynter sendes med hemmelig håndtrykk, men det har blitt en tradisjon som mange opprettholder. Den kan ha sin opprinnelse i den andre boerkrigen, utkjempet mellom de britiske og sørafrikanske kolonistene på begynnelsen av 1900-tallet. Britene hyret inn mange lykkesoldater for konflikten, som på grunn av sin leiesoldatstatus ikke var i stand til å tjene tapperhetsmedaljer. Det var imidlertid ikke uvanlig at sjefen for disse leiesoldatene mottok innkvarteringen i stedet. Historier forteller at underoffiserer ofte snek seg inn i teltet til en urettmessig tildelt offiser og klippet medaljen fra båndet. Deretter, i en offentlig seremoni, ville de kalle frem den fortjente leiesoldaten og, håndflate medaljen, håndhilse og gi den til soldaten som en måte å indirekte takke ham for tjenesten.

Spesialstyrker mynter

Utfordringsmynter begynte å slå an under Vietnamkrigen. De første myntene fra denne epoken ble laget av enten hærens 10. eller 11. spesialstyrkegruppe og var lite mer enn vanlig valuta med enhetens insignier stemplet på den ene siden, men mennene i enheten bar dem med stolthet.

Enda viktigere, men det var mye tryggere enn alternativet - kuleklubber, hvis medlemmer hadde en enkelt ubrukt kule til enhver tid. Mange av disse kulene ble gitt som en belønning for å ha overlevd et oppdrag, med ideen om at det nå var en "siste utvei-kule", som skulle brukes på deg selv i stedet for å overgi seg hvis nederlaget virket nært forestående. Å bære en kule var selvfølgelig lite mer enn en oppvisning av machismo, så det som startet som håndvåpen eller M16-skudd, eskalerte snart til 0,50 kaliber kuler, luftvernskudd og til og med artillerigranater i et forsøk på å styrke hverandre.

Dessverre, da disse kuleklubbmedlemmene presenterte «The Challenge» for hverandre i barer, betydde det at de slo skarp ammunisjon ned på bordet. Bekymret for at en dødelig ulykke kunne skje, forbød kommandoen ammunisjonen og erstattet den med begrensede opplag av spesialstyrker-mynter i stedet. Snart hadde nesten hver enhet sin egen mynt, og noen preget til og med minnemynter for spesielt hardt tilkjempede kamper for å dele ut til de som levde for å fortelle historien.

President (og visepresident) utfordringsmynter

Fra og med Bill Clinton har hver president hatt sin egen utfordringsmynt, og siden Dick Cheney, visepresidenten, også har hatt en.

Det er vanligvis noen forskjellige presidentmynter - en for innsettelsen, en som minnes hans administrasjon, og en tilgjengelig for allmennheten, ofte i gavebutikker eller på nettet. Men det er en spesiell, offisiell presidentmynt som bare kan mottas ved å trykke hånden til den mektigste mannen i verden. Som du sikkert kan gjette, er dette den sjeldneste og mest ettertraktede av alle utfordringsmynter.

Presidenten kan dele ut en mynt etter eget skjønn, men de er vanligvis reservert for spesielle anledninger, militært personell eller utenlandske dignitærer. Det er blitt sagt at George W. Bush reserverte myntene sine for skadde soldater som kom tilbake fra Midtøsten. President Obama deler dem ut ganske ofte, spesielt til soldater som bemanner trappene på Air Force One.

Utover militæret

Utfordringsmynter brukes nå av mange forskjellige organisasjoner. I den føderale regjeringen har alle fra Secret Service-agenter til ansatte i Det hvite hus til presidentens personlige betjenter sine egne mynter. Sannsynligvis de kuleste myntene er de for White House Military Aides – menneskene som bærer atomfotballen – hvis mynter naturligvis er i form av en fotball.

Men, delvis takket være spesialtilpassede myntselskaper på nettet, får alle med seg tradisjonen. I dag er det ikke uvanlig at politi og brannvesen har mynter, det samme har mange borgerorganisasjoner, som Lions Club og speideren. Til og med Star Wars-cosplayerne fra 501st Legion, Harley Davidson-ryttere og Linux-brukere har sine egne mynter. Utfordringsmynter har blitt en langvarig, svært samlebar måte å vise din troskap når som helst og hvor som helst